Rapport: Uganda, august 2024

AV: Daniel Heimstad.

Dato: Okt, 2024

Søndag 25. august satte jeg kursen mot Uganda. Reisen startet grytidlig fra Kristiansand, hvor jeg stod opp litt over kl. 04:00 for å ta flyet til Amsterdam kl. 06:00. Det var flere utfordrende forhold på dette oppdraget og det startet på flyturen. På flyet fra Amsterdam til Uganda ble jeg etter hvert veldig dårlig. Jeg har aldri opplevd å bli så dårlig på en flytur før. Jeg kastet opp flere ganger. Etter at jeg hadde landet i Uganda, kjørte vi innom et legesenter hvor jeg fikk tatt noen prøver. De kunne slå fast at det mest sannsynlig var matforgiftning. Jeg fikk medisin som stoppet kvalmen og oppkastene. Neste dag hadde vi heldigvis ikke noe program, så jeg kunne bruke dagen til å hvile og komme meg til hektene igjen. Det ble en litt tøff start, men det kjentes godt å ankomme Uganda og komme i gang med misjonsoppdraget.

Den opprinnelige planen var at vi skulle til byen Hoima, men på mandag fikk vi melding om mulige protester i denne byen. Regjeringen i Uganda skal visstnok legge en oljeledning gjennom byen og dette demonstrerte innbyggerne mot. Vi fikk tilbudet om å kunne leie et lokale, men vi kunne ikke ha utemøter. Dette på grunna av potensiale for politisk uro (som ikke hadde noe med oss å gjøre). Hadde det bare vært pastor- og lederseminar som vi skulle ha, så kunne det gått. Men en del av hovedsatsningen var jo kampanjen.

De lokale pastorene jobbet på spreng både natt til tirsdag og onsdag. De fikk booket et område som lå rett ved en fotballbane, utenfor en litt mindre by som heter Mityana. Mityana hadde i 2020 et innbyggertall på rett over hundre tusen. (Hoima hadde samme år rett under fem hundre tusen.) Dette var et litt mindre sted, men vi var veldig takknemlige for at kampanjen kunne gå som planlagt.

De neste dagene jobbet koordinatorene som sagt på spreng. De fikk satt opp tre store telt hvor vi kunne ha pastor- og lederseminar, samt en scene med et godt lydanlegg for kampanjen. På grunn av forholdene ble mange ting forsinket. Blant annet kom vi ikke i gang med pastor- og lederseminar før på fredag. Vi skulle ha totalt fire dager, men dette ble redusert til to. Både for Harald Mydland og meg selv var jo det viktigste at vi fikk gi det vi skulle gi!

Når vi da kom oss i gang med seminaret på fredag og lørdag, så kjørte vi på med full gass så lenge vi klarte. Det stod ikke på vår utholdenhet til å preke, men heller på hvor mye forsamlingen klarte å ta imot. Vi prekte nærmest i tospann, annenhver time. Mellom hver sesjon tok vi en pause, ba folk strekke på beina, bevege kroppen litt, før vi satt i gang igjen.

Harald prekte et kjempebra budskap om å være sendt av Gud. «Enten er du en misjonær, eller så er du en misjonsmark», underviste han. Dette ble tatt godt imot av de som hørte på. Selv underviste jeg i en salvelse og flyt som jeg opplevde Hellige Ånd gi meg. Jeg har mye undervisning som jeg kan ta av og har flere taler jeg kan bruke. Men spesielt på lørdagen merket jeg at jeg ganske enkelt forberedte meg i min ånd. Jeg prekte uten notater på det Hellige Ånd ledet meg til.

Jeg må fortelle litt om budskapet jeg talte om, for dette gikk rett inn i menneskers hjerter. Jeg har inntrykk av at det i Afrika (og helt sikkert i Norge også) er en del misunnelse. Man vil bli anerkjent av pastoren, man sammenligner sin egen tjeneste med andre og man vil bli lagt merke til. Jeg underviste ut ifra Bergprekenen, hvor Jesus snakker om å gi, be og faste i det skjulte, så skal Herren som ser i det skjulte, lønne deg. (Matt 6,1-28) Jeg prekte om hvordan utviklingen av det skjulte og indre forholdet mellom deg og Herren, gjør at annerkjennelsen fra mennesker og statusen i verden mister sin kraft. Det er her kraften til livet med Gud og tjenesten Ham har gitt deg ligger. Jeg kunne se at dette gikk rett inn hos flere av de som hørte på.

Jeg fikk også undervist om hvordan vi må respektere de ulike tjenestegavene. Til evangelisten sa jeg at de må ha forståelse for at pastorens oppgave er annerledes. Til pastoren sa jeg at de må la evangelisten få dra ut og gjøre sitt. Viktigst av alt: Ikke sitt på rumpa og vent på at den riktige personen skal sende deg ut. Gå med det Herren har gitt deg!

Som du sikkert har fått med deg, så har vi trykt opp 5000 hefter av den engelske utgaven av «Rettferdiggjort av Tro». Jeg hadde med meg rundt 250 av disse. Dette var hefter jeg delte ut til både nøkkelpersoner på pastor- og lederseminaret, samt ulike mennesker jeg møtte på hotellet. Disse heftene er en utrolig fin oppmuntring til våre søsken i troen, men de fungerer også som evangeliseringshefter for de som ennå ikke kjenner Jesus.

Kampanjen starter

Så til kampanjen: Det var gledelig at alle de fire kveldene med kampanjen gikk som planlagt! Dette til tross for at vi var på en helt ny lokasjon hvor vi heller ikke hadde fått markedsført så mye som vi ønsket. Onsdag kveld startet vi. Også her delte Harald Mydland og jeg på hver vår kveld. Når vi kom til lørdag kveld var det jeg som skulle tale på avslutningsmøte for kampanjen. Dette ble et gjennombrudd for meg personlig.

Når jeg står på slike kampanjeplattformer, faller jeg lett for fristelsen til å preke slik andre gjør. Både når jeg ser Bjørnar og Harald preke, så taler de med en utrolig kraftig stemme. Da kan det være jeg føler at jeg må tale like kraftfullt, og til tider roper jeg litt vel mye. Denne lørdag kveld ble det annerledes. Jeg var litt roligere og fant både mitt eget tempo og min egen rytme. Mens jeg prekte de andre kveldene, så lurte jeg på om folk i det hele tatt skjønner hva som er hensikten med evangeliet. Hvorfor trenger vi en frelser? Hva er vi frelst fra? Så denne kvelden prekte jeg om synd!

Jeg snakket om hvordan de ulike religionen i verden prøver å fikse dette problemet i mennesket, nemlig synd. Jeg snakket om hvordan Jesus ikke var redd for å møte syndere eller konfrontere synd. Jeg viste blant annet til historien om kvinnen som var grepet i hor, hvor Jesus er den eneste som faktisk har rett til å kaste den første stein, ikke gjør det. «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer», sa Jesus til denne kvinnen.

Det ble en fantastisk avslutning på kampanjen og mange mennesker – spesielt unge – rakk opp hånden til frelsesinnbydelse. Jeg inviterte også disse til å komme frem til scenen. Men her så jeg at noen av ungdommene litt lengre bak i området som hadde rakt opp hånden, ikke turte å gå frem. Herren ser til hjertet! Og jeg tror at de fortsatt tok en avgjørelse og tok imot Jesus den kvelden.

Både Harald Mydland og jeg sitter igjen med en tilfreds følelse av å ha fullført dette oppdraget og at vi har fått gitt det vi skulle gi. Det var utfordrende, men vi heldigvis klarte vi å gjennomføre dette selv etter så mange utforutsette forhold. Siden vi måtte bytte lokasjon og hadde nok med å få dette opp og gå, så ble det dessverre ikke tid til noen skolebesøk. Jeg sitter også igjen med en følelse av at det har blitt sådd noe i mennesker, som vi ennå ikke har sett ringvirkningene av. Dette er også en hilsen jeg har fått fra flere jeg har snakket med og fortalt om turen.

Gud er god! Og vi er takknemlige for denne misjonsturen. Takk til alle som har støttet, både økonomisk og gjennom forbønn.